EU kan være redningen!

Kan EU belastes for Europas dårlige økonomi? Undertegnede ønsker å sette fokus på spørsmålet om EU-samarbeidet har skyld i den kriserammede økonomien som enkelte land i Europa opplever. Det gis et ensidig inntrykk av at krisen kommer av Europa-samarbeidet. Både tilhengere og motstandere av EU bør tenke litt over hvordan situasjonen ville vært uten et sterkt EU. Unionen er ikke årsaken til krisen, men kan være redningen.

Har man EU-samarbeidet ensidig for oppgangstider? Eller er det slik at man også står sammen i nedgangstider? Selvfølgelig står unionen sammen i alle situasjoner! Fokuset i media, spesielt siste året har gitt et bilde av at EU har bidratt til en tvungen redningsaksjon for enkelte medlemsland. Har man litt kunnskap om EU-samarbeidet vet man at unionen er bundet sammen av felles interesser for utvikling og resultat. Det er av interesse for alle EU land at kriserammede land får nødvendig hjelp til å rette opp den dårlige økonomiske situasjonen. Dette er en av grunnpilarene i europasamarbeidet.

Det burde ikke være en fremmed tanke at man hjelper andre land ut av kriser. Norge bidrar positivt med å gi midler til mange kriserammede land på andre kontinent. Hvorfor er da økonomisk hjelp mellom land i Europa negativt? Ja, EU setter krav til en del av midlene som gis og krav til en mer effektiv drift av enkelte medlemsland (les Hellas). Man bør reflektere litt over hva som ville vært utfallet av den økonomiske krisen for mange land dersom EU ikke hadde fungert så godt som det faktisk gjør, også i krisetider.

Hellas, Spania og Portugal er de hardest rammede landene i Europa. De siste månedene har undertegnede møtt flere statsledere fra Hellas, Spania og Portugal via sitt daglige virke. Alle har lovpriset EU-samarbeidet. Dette fordi de alle visste at uten støtte fra unionen ville de ikke klart å bevege seg ut av krisen uten betydelig større nedskjæringer og enda høyere arbeidsledighet. Statsledere fra Hellas påpekte også at befolkningen til å begynne med ikke likte innblandingen fra EU og at flere av kravene EU fremførte for Hellas direkte påvirket deres situasjon og inntektsgrunnlag. Grunnen til denne reaksjonen fra befolkningen er en normal reaksjon, men når tiltakene som settes inn starter å virke roer situasjonen seg og følelser erstattes med fornuft. Hellas ser nå positivt på fremtiden fordi man ikke står alene om å snu situasjonen fra elendighet til vekst.

Eurosamarbeidet har pålagt landene en viss grad av økonomisk ansvarlighet, selv om akkurat det kan være vanskelig å se i en situasjon som nå. Det krisen understreker er at felles valuta stiller strenge krav til budsjettdisiplin, og en effekt av krisen vil nok være at kontrollen med dette blir strengere fremover. EU er en sammenslutning i stadig utvikling og kan helt sikkert forbedres på mange områder, men det kan ikke være tvil om at EU har bidratt til en sunn utvikling.

Velferdssvikt fra de Rød-grønne!

Hvorfor vil ikke de rødgrønne diskutere helse denne valgkampen? Hvorfor er ikke helseministeren på banen? Svaret er nok like kynisk som det er tragisk. De har sviktet i helsepolitikken, og har heller ingen vei ut av uføret.

De siste fire årene med rødgrønn regjering har helsekøene i dette landet økt med over 50 000. Dette er tusenvis av enkeltmennesker med helseproblemer som rett og slett ikke får den hjelpen de trenger. Problemet er at dette både svekker og undergraver velferdsstaten. Når folk ikke får hjelp når de trenger det, vet vi at de ser seg om etter andre løsninger. I dag er det ledig kapasitet på de private sykehusene. Nå er det kun dem som har noe i lommeboka som har råd til å få hjelp når de trenger det. Som for eksempel regjeringens egen tidligere helseminister, Sylvia Brustad, som benyttet Volvats private helsetjenester for sitt barn. I det rødgrønne Norge har vi sett en eksplosiv økning i kjøp av private helseforsikringer. Jeg skjønner det godt. Når det offentlige svikter, ser man seg om etter svar andre steder. Staten kunne gitt folk behandling, ved å støtte dem som trenger det økonomisk. I stedet må folk stå i helsekø. Flere får samtidig sykepenger. Dette er mennesker som kunne fått hjelp, om regjeringen bare ville gi dem det. Høyre vil at staten skal betale for helsehjelp til alle som trenger det; om de får denne hjelpen på et offentlig eller privat sykehus er revnende likegyldig. Det viktigste er at syke mennesker skal få hjelp uten å måtte tømme sparekontoen. Det er ikke noe usolidarisk ved å gi folk gratis helsehjelp når de trenger det; det som er usolidarisk er å ville folk vondt, fordi løsningen på problemer strider mot eget partiprogram. Det er her de rødgrønne svikter mest i dag.

I forrige regjeringsperiode klarte Høyre å redusere helsekøene med 70 000 mennesker. Vinner vi valget vil vi igjen snu utviklingen under Stoltenberg, og sørge for at flere mennesker får behandlingen de trenger i Helse-Norge.

Krev svar om EU spørsmålet!

Det viktigste spørsmålet i norsk utenrikspolitikk er om vi skal bli medlem av EU eller ikke. Likevel nekter partier og politikere å flagge mening i denne saken. Jeg synes det er feigt, og uansvarlig. Vi har reelt sett to alternativer:

1) Vil vi bli en fullverdig del av det europeiske fellesskapet i EU, eller

2) vil vi gjennom EØS-avtale servilt og pliktoppfyllende innføre EU-regler og direktiver som vi ikke har hatt noen som helst innflytelse over?

Noen vil kanskje legge til et tredje, å droppe EØS-avtalen i sin helhet – men dem er det vanskelig å forholde seg til som annet enn en marginal kult av fanatiske EU-motstandere. Selv sliter jeg med å forstå at dette kan være et vanskelig valg. Men, jeg hadde ønsket meg at i denne viktige saken, var Norge velsignet med politikere som i det minste var ærlige om hva de mener. EU saken splitter partiene. Men partiene kreves likevel å forholde seg til EU.

Fra Norges to største partier er det besynderlig stille om EU. Frps Siv Jensen er statsministerkandidat, men nekter å si offentlig om hun er for eller mot personlig. Jens Stoltenberg vet alle at er for selv, men partiet hans er splittet og utenriksminister Jonas Gahr Støre forsøker å legge saken død. Norges ambassadør til EU, Oda Helen Sletnes skrev et notat til Utenriksdepartementet som sist fredag lakk til pressen. Hun beskriver en EØS-avtale som har sakket akterut mens EU-landene samarbeider stadig tettere. Hun påpeker at Norge har stadig vanskeligere for å bli hørt når EU lager lovgivningen som også gjelder for oss gjennom EØS-avtalen. Likevel nekter mange av våre fremste politikere i dette valget å ta det på alvor. Nei til EU har gjennomført en undersøkelse som viser at sentrale kandidater i Ap, FrP og Venstre enten ikke har bestemt seg eller nekter å si hva de mener om EU. Tør kandidatene i vårt fylke å si hva de mener? Krev svar av dem. Det er ærligere å si hva man selv mener og tørre å kjempe for det. EU blir viktigere og viktigere for Norge. Jeg synes det er feigt å hemmeligholde egne meninger. Folk skal vite hva de stemmer på i et åpent demokrati som Norge.

 Høyre er det eneste klare ja-partiet i norsk politikk, som uten forbehold sier at EU-medlemskap er viktig for Norge og noe vi skal kjempe innbitt for helt til vi kan pryde oss med medlemskap i det europeiske fellesskapet.

Lofoten og Vesterålen

Høyre er for olje- og gassutvinning i nordområdene, utenfor Lofoten og Vesterålen. Vi har en unik mulighet til å skape vekst og arbeidsplasser som vil tjene både regionen og landet som helhet. Den skal vi ikke la gå til spille.

Oljen har vært en gave for Norge, og trygger velferden og veksten i landet vårt. Oljenæringen er Norges viktigste, og Norsk Industri har anslått at den bidrar til rundt 220 000 arbeidsplasser over hele landet. Selvsagt skal dette skje innenfor miljømessig forsvarlige rammer. Det er det ingen grunn til.

Norge har verdens mest miljøvennlige oljeindustri. Vi skal stille verdens strengeste miljøkrav. I en helt fersk rapport fra Det Norske Veritas, bestilt av Verdens Naturfond (WWF) slås det fast at det vil være minimal risiko for miljøet ved oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen.

Vi har nå drevet oljeutvinning utenfor Norge i 40 år og enda har ikke ett eneste utslipp nådd land eller ført til varige skader for miljøet. Vi har nå mye mer kunnskap om miljøsikring enn vi startet, og teknologien og kunnskapen blir bare bedre. Vi vet at verdens energietterspørsel øker dramatisk, og derfor er vi fortsatt avhengige av fossile energikilder.

At den rødgrønne regjeringen har sviktet i satsningen på fornybar energi styrker heller ikke SVs sak om at vi må gå vekk fra fossile energiformer. Og, alternativet til olje og gass er ofte mye verre forurensende kullkraft. Norsk olje er verdens reneste målt i CO2-utslipp. Et nei til olje er bedre symbolpolitikk enn det er klimapolitikk.

Høyre ønsker at Norge skal opprette et fond for Lofoten og Vesterålen på 5 mrd kr, som skal gå til miljøtiltak, forskning og utvikling og infrastruktur som kan gjøre oljeutvinningen mer effektiv og mer sikker.

Med rødgrønn regjering er det full splid om hva vi kan vente oss her. Frontene står steilt, og Ap nekter å si hva de mener. De sier de vil vente på mer kunnskap, men alle vet jo at denne ”vente-og-se” løsningen var det eneste deres splittede landsmøte klarte å enes om.

Høyre vil ta hensyn til ny kunnskap, men mener vi har nok til å si klart ja til en satsning på oljen i nord. Det vil gi et løft for både regionen og landet som helhet – det vil gi staten inntekter, stimulere verdiskaping og skape trygge arbeidsplasser.

På tide med vaktskifte!

Erna Solberg viste i den NRK-sendte debatten mandag kveld at Høyre er partiet som virkelig vil noe på Borgerlig side. Hennes invitasjoner er ekte, hennes vilje til å få til et bredt regjeringsalternativ er stor.

Det er mye vi er enige om på borgerlig side. Alle partiene er enige om at vi må få en ny regjering, alle borgerlige partier er opptatt av en bedre skole, vi vil ha en bedre eldreomsorg, vi er enige om store deler av næringspolitikken, at verdiene må skapes før de fordeles, mer valgfrihet, momsfritak for frivillige organisasjoner, sikre tryggelokalsamfunn ved bl.a. å styrke politiet. Når programmene til Høyre, Venstre, KrF og FrP studeres, finner vi langt flere saker vi er enige om og som det bør være mulig å komme frem til felles løsninger på.

Så er det selvsagt mange områder vi ikke er enige om, men er det egentlig oppsiktsvekkende?

At det er forskjell på politiske partier vet vel alle, hvorfor skulle vi ellers ha flere politiske partier? Derfor vil en regjeringsforhandling, etter valget, konkludere på politikken som skal føres i neste periode. Dette er heller ikke oppsiktsvekkende. Den rødgrønne regjeringen gikk ikke til valg på en felles politikk. Deres eneste løfte FØR valget i 2005 var egentlig en flertallsregjering. Soria Moria- erklæringen, ble til etter at velgerne hadde sagt sitt. Da ble den felles kursen staket ut, en kurs som på mange områder ikke samsvarte med det de samme partiene hadde lovet i valgkampen. Var AP, SV og SP enige om alt før valget? Nei selvsagt ikke. Det var, og er, store spørsmål de ikke kunne konkludere i, og saker som ikke har latt seg løse. For eksempel var, og er, det uenighet om Norges tilknytning til NATO. EU- saken er uavklart i regjeringen, det har vært strid om flykjøp, om innvandring, og i det siste – om oljeleting i Lofoten. Velgerne husker sikkert også at det ved flere anledninger har vært stortingsrepresentanter som har demonstrert mot egen regjering? Jeg tror også at velgerne merker seg at det er disse politikerne som snakker om kaoset på borgerlig side.

Høyre skal vokse frem mot valget og vi skal være limet i den regjeringen som avløser Stoltenberg 14. september. Vi har viljen og velgerne har, over tid, ønsket et skifte. La oss gi Stoltenberg, Halvorsen og Navarsete avløsning i høst!

Kvalitet i omsorgen

Høyres mål er at alle skal få gode og verdige omsorgstjenester med høy kvalitet. Det viktigste er utbygging av sykehjemstilbud og styrket kvalitet gjennom økt kompetanse, og flere leger og sykepleiere.

Nå har en ny rapport dokumentert at situasjonen i omsorgs-Norge ikke er landet vårt verdig. Så mange som halvparten av de som jobber i pleie- og omsorgssektorene i helgene er ufaglærte. På hverdagene er det 23 pst. færre faglærte på jobb enn det behovet er.

Det er bare å konstatere at mange av våre eldre ikke får den omsorgen de fortjener. Rapporten Econ har utarbeidet for Norsk Sykepleieforbund (NSF) viser tydelig at mangelende tilgang på kvalifisert bemanning er en av de viktigste hindringene for å gi god nok omsorg. Dette vil Høyre gjøre noe med. 

Vi vet at det forekommer omsorgssvikt som følge av at ufaglært personell ikke alene besitter den nødvendige kompetanse. Vi må sørge for et kompetanseløft for de ufaglærte, og øke rekrutteringen.

Vi går nå inn i en valgkamp der store løfter og fine ord vil hagle. Utfordringen for velgerne er å se gjennom retorikken, og vurdere hvor reelle løsninger ligger.

Denne uken har Ap lansert sin ”verdighetsgaranti”. Den er ikke verdt papiret den er skrevet på.

Det hjelper lite å ”garantere” plass på sykehjem, når det mangler folk til å jobbe der. Regjeringens løfter om varme hender blir tomme ord, når de ikke klarer å få orden på rekrutteringen i bransjen. Som Sykepleierforbundets leder Lisbeth Normann sa nylig: ”Ap vil heller sysselsette folk enn å gi eldre omsorg” (VG 14.8).

Høyre er mer opptatt av å sikre en god omsorg, enn å gi svulstige løfter. Høyre ønsker en ny forpliktende handlingsplan for omsorgstjenesten. Dette vil sikre langsiktighet og dekning av de store behovene denne sektoren har. Dette har regjeringspartiene stemt mot.

Vi får ikke mer kvalitet i omsorgstjenestene før vi også får en økt satsning på kompetanse hos de ansatte. Her har ikke den sittende Regjeringen klart å ta nødvendige grep. Høyre vil bevilge en kompetansepott som gir økt lønn til utdanningsgruppene i omsorgsyrkene. Vi vil få flere sykehjemsleger, ogvi må gi et kompetanseløft til de ufaglærte i omsorgsyrkene.

Høyre vil gå inn i denne valgkampen med konkrete løfter, og tiltak som vi av erfaring vet at fungerer. Storstilte løfter blir fort innholdsløse, og store reformer vil skape mer byråkrati og tære på de ansatte. Politisk vilje til å satse på kompetanse og rekruttering er det viktigste nå.

Vi vet hva som skal til for å gjøre omsorgen bedre. Det som mangler er partier i regjering som er villig til å følge opp ordene med handling.

Klimautfordringer

Klimautfordringene er den største utfordringen verden står overfor i øyeblikket. I årene fremover må vi intensivere arbeidet med å finne frem til ny teknologi som bidrar til å redusere utslipp av CO₂, rense og lagre utslipp av CO₂ og ikke minst klimanøytrale teknologier på nye områder.

Verden må ta et formidabelt klimaløft fremover. Høyre er opptatt av at Norge skal delta i dette løftet. Vi tror klimakonsekvensene vil være en rammebetingelse for alle produksjonsmetoder og samfunnsorganisering i årene fremover. Samtidig tror vi at norske bedrifter, forskningsmiljø og organisasjoner har kompetanse, kunnskap og muligheter til å utgjøre en forskjell for fremtidens klima. Norge er privilegert og har økonomiske muligheter til å satse sterkt på dette, men det krever samarbeid mellom næringsliv, forskningsmiljøer og politiske myndigheter.

I 2001 ble handlingsregelen innført med støtte fra samtlige partier på Stortinget bortsett fra Fremskrittspartiet. Regelen tilsier at man ikke skal bruke mer enn realavkastningen fra Statens Pensjonsfond – Utland, kjent som Oljefondet, som er beregnet til 4 % av fondets verdi. Dette gjør at vi kan bevare oljeinntekter for fremtidige generasjoner, og det gir stabilitet i pengepolitikken. 

Opprinnelig var det en enighet om at avkastningen skulle brukes til stå styrke vekstevnen i norsk økonomi. Intensjonen var at lavere skatter og avgifter for næringslivet, infrastruktur, kunnskap og forskning skulle prioriteres. Men i en tid hvor klimautfordringen er blant klodens største, så ønsker Høyre å gjøre klima til et fjerde område vi skal investere for fremtiden i.

Basert på beregningene i Regjeringens perspektivmelding vil det de neste 10 årene fases inn rundt 500 milliarder ekstra fra oljefondet i norsk økonomi. Rommet for en miljøsatsing er derfor stort!

For Høyre er det å etterlate kloden i minst like god stand til våre etterkommere som vi mottok den av våre foreldre – generasjonsregnskapet – et viktig konservativt prinsipp. Derfor mener vi det er helt naturlig at investeringer i miljøet er en investering i fremtiden, og en styrking av norsk økonomis vekstevne. Markedet for eksport av miljøvennlig teknologi vil uten tvil vokse i tiårene fremover, og et bærekraftig klima er avgjørende for menneskene og det biologiske mangfoldet som verden består av.